Slipp bitterheten – OG BLI FRI!

Denne artikkelen er hentet fra vårt Magasin - Bladet Legedom

av Solveig Pedersen

De fleste mennesker har noe de vet at de burde tilgi. Grunnene til at noen ikke gjør det, er mange. Noen vil ikke tilgi fordi motparten ikke vil innrømme sine feil. Å bære på det vonde blir en måte å straffe motparten på. En føler at ved å holde fast på bitterheten, er det kanskje håp om at saken løses. Det en ikke innser, er at den som straffes, er en selv. Uansett årsak, det lønner seg aldri å være bitter.

Smerten som ikke forsvinner

Mange vil huske hva som skjedde med den fire år gamle sønnen til den verdenskjente gitaristen Eric Clapton for endel år siden.

Rengjøringspersonale hadde latt et vindu stå åpent i leiligheten, som lå i 53. etasje i en skyskraper i New York. Fireåringen løp mot det han trodde var et lukket vindu, og falt ned og ble drept. Eric Clapton skrev etter denne hendelsen den kjente sangen «Tears in Heaven» (tårer i himmelen). Guttens mor sto senere frem i et magasinintervju med overskriften «Smerten som ikke forsvinner». Her forteller hun om sorgen og smerten i tiden som har gått etter ulykken. Hun er fortsatt sint på den personen som lot vinduet stå åpent: «Ikke engang å se vedkommende død ville tilfredsstille meg. Noe skjedde, og ingenting kan betale for det.» Hun forteller også hvordan ulykken har virket negativt på andre forhold i livet.

Selvsagt vil en slik hendelse prege dem som er involvert. Smerten og savnet vil til en viss grad alltid være der. Men når smerten følges av bitterhet, vil det gjøre stor skade på den personen som bærer den.

Det motsatte kan være tilfelle: Jeg husker en mann som mistet sin kone i en bilulykke. I stedet for å bli bitter, viste han omsorg for den sjåføren hun kolliderte med, og prøvde å hjelpe ham. Denne mannen lot noe godt komme ut av det vonde.

Løsningen er Jesus og den tilgivelsen han har tilveiebrakt for oss. På grunn av at Jesus har satt oss fri, kan vi sette andre fri fra det vi måtte ha imot dem.

En stadig voksende byrde

Jeg ser for meg en mann som bærer en koffert langs en landevei. Mennesker langs veien er fiendtlig innstilt, og kaster stein og søppel på ham. Hver gang det skjer, plukker han det opp og legger det i kofferten. Han strever seg videre med den stadig tyngre kofferten. Noen spør hvorfor han tar med seg disse tingene, og han svarer at han vil bruke dem som bevis på hva de har gjort mot ham. Bagasjen blir etter hvert så tung at han har vondt for å komme videre. Til slutt gir han opp og setter seg i veikanten. Han kan enten bli sittende der, eller kvitte seg med steinene og søppelet. Hvis han velger det første, vil det hindre hans videre fremdrift. Stinkende søppel vil forsure tilværelsen, og det vil bli total stagnasjon. Den eneste han straffer, er seg selv. De som gjorde ham vondt, ler av ham og fortsetter som før. Hvis han velger å kvitte seg med den ekstra bagasjen og tilgi disse menneskene, er han fri.

Akkurat slik er det med bitterhet. Holder vi på den, vil den ødelegge vårt sinn og vår tilværelse. Vi kan også forgifte menneskene rundt oss. Dette gjelder spesielt i familieforhold. Barn som vokser opp med foreldre som er bitre, lærer å holde fast på det vonde.

Rettssak?

Noen tror at veien til frihet er å sørge for at motparten får betale for det han har gjort, for eksempel gjennom anmeldelse og rettssak. De er også svært opptatt av selv å bli trodd.

Men en sak har minst to sider. Det er lett å skyve alt ansvar over på motparten slik at en selv fremstår som offer. Rettssaker kan ikke gi fred i sinnet. Fred og frihet finnes i tilgivelse, slik vi selv har fått fred med Gud gjennom tilgivelsen av våre synder. På det menneskelige plan kan det gi en viss lettelse at den skyldige blir straffet, men åndelig frihet kommer ikke på denne måten.

En kjent forkynner uttalte i et fjernsynsprogram at hvis du på noen måte kan unngå å gå til rettssak, så er det å foretrekke å la det være. Rettssaker medfører store påkjenninger og ødelegger din sjelefred. Så lenge du har fred med Gud og deg selv, og har gjort det du kan for å løse saken, kan du slå deg til ro med at Gud tar seg av dette.

Bortsett fra dette, må noen saker løses ved myndighetenes hjelp, uten at det nødvendigvis er bitterhet inne i bildet. Eksempel på dette er alvorlige forbrytelser, som drap.

Når det vonde er for grusomt

Av og til skjer ting som er så forferdelige at tanken på dødsstraff dukker opp hos folk, for eksempel når barn blir myrdet. En kan ikke be de pårørende om å tilgi, sies det, for hvorfor skal de som er tråkket på, være den tapende part og bære smerten?

Her er det en total misforståelse av tilgivelse som ligger til grunn. Få er så kalde og ufølsomme at de uten videre sier til folk som har opplevd slikt: «Du må tilgi.» De fleste vet at en ikke kan tvinge noen til å tilgi, og at et slikt valg må komme fra den krenkede selv. Dette er en prosess, hvor en opplever at bitterheten ikke er til å leve med, og at hvis en skal komme videre i livet, er løsningen å gi slipp på hat og bitterhet, og overlate saken til Gud. En vet hva som er gjort mot en, men velger å tilgi, vel vitende om at den skyldige vil dømmes av Gud hvis han ikke aktivt søker tilgivelse og frelse. Saken er da ute av ens egne hender, og en blir selv fri. En taper ikke ved å tilgi. Tvert imot, en blir fri, og om en fortsatt føler smerte, blir den uten bitterhet. Tilgivelse gir ikke motparten rett, den gjør deg fri.

Noen vil kanskje huske fra media en trist hendelse på Hurtigruten i september 2001, hvor en kvinne bosatt i USA, Myrtha Vogt (69), ble kastet overbord av en psykiatrisk pasient i ubalanse. Livet sto ikke til å redde. Kvinnens ektemann, Dieter Vogt (65), kom etterpå med denne oppsiktsvekkende uttalelsen til bladet Tromsø: «Jeg er ikke sint på denne mannen. Han må være en meget forstyrret mann. Han har påført meg dyp sorg, men hva skal man med sinne? Det spiser deg opp innvendig.»
Vogt har en meget viktig lærdom å gi oss her. Hva skal vi med sinne og bitterhet? Det hjelper oss ikke, men er bare til skade. Vogt viser også forståelse for hva slags menneske gjerningsmannen er. Noen ganger lager vi en slags karikatur av den som har gjort oss vondt, som om vedkommende består kun av det han har gjort. Vi glemmer at oftest er den skyldige en vanlig person med mange sider, ikke så ulik oss selv.

Etter terroristangrepet i Oklahoma City på slutten av 90-tallet har media gjort undersøkelser blant de overlevende i forhold til hvordan de har klart seg i ettertid. Det har vist seg at de som har valgt å tilgi, har klart seg bedre følelsesmessig enn de som har valgt å holde på sin bitterhet. De som trodde at henrettelsen av bombemannen Timothy McVeigh ville oppfylle deres lengsel etter rettferdighet, ble skuffet. Ingenting kan erstatte tilgivelse, konkluderer Erwin W. Lutzer i nå nedlagte Moody Magazine.

Bitterhetens fengsel

Sjelesørgeren Chuck Lynch forteller i en av sine bøker om en ung mann som han kaller Fred. Fred var svært bitter på sin far, som ofte hadde såret ham dypt gjennom oppveksten. Han kom til Lynch i sjelesorg, fordi dette vonde nå ble for tungt å bære. Han ønsket å bli fri byrden, men samtidig var han ikke villig til å slippe den, fordi han følte at faren da ville slippe unna. Lynch spurte ham da hvilken straff han syntes faren fortjente – ville det være nok med fem piskeslag? «Nei,» var svaret. «Er det nok med ti?» «Nei,» svarte Fred igjen.

Lynch ba nå Fred se for seg at hans far fikk trettini piskeslag, en tornekrone på hodet, bli slått, hånet, spyttet på og korsfestet. Etter hvert begynte Freds ansikt å forandre seg. Beskrivelsen av Kristi lidelser for alles synder, også for de syndene hans far hadde gjort, fikk tankene i andre baner. Han begynte å forstå at siden Gud hadde tilgitt hans egne synder, var det rett å tilgi faren, selv om han aldri hadde angret og bedt om tilgivelse, og i tillegg var død. Jesu død dekket jo også farens synder, og Fred kunne derfor overlate ham til Gud. Enhver hevn faren fortjente i og med at han aldri hadde angret eller bedt om tilgivelse, var Guds ansvar.

Fred hadde et valg. Han kunne enten holde faren som fange i sitt eget hjerte, og være bundet til ham gjennom bitterhet, eller overlate ham til Gud, som har eneretten til å dømme. Fred valgte det siste. Tilgivelsen ga ham en ny innsikt. I alle disse årene hadde han trodd at faren var fangen og han selv var fangevokteren. I virkeligheten var han selv fanget av bitterhet. Fra nå av ville han overlate faren i Guds varetekt, og slippe å være fanget selv i rollen som fangevokter.

Å overlate saken til Gud

Dette er en vanskelig side ved å tilgi. Den innebærer nemlig å stole på Gud. Bibelen oppfordrer oss til dette. Likevel vil vi gjerne ha kontrollen selv. Gud gjør nemlig ikke alltid tingene slik vi hadde forestilt oss det. Kanskje tar det tid. Vi opplever ikke at de som har gjort oss vondt, kommer til sannhets erkjennelse. De tror at de selv har rett, kanskje fordi en person som vil oss vondt, har gitt dem moralsk støtte og påvirket dem til å tro at de er på rett vei, og hindrer dem i å erkjenne og bekjenne sin synd. Vi trenger nåde og styrke fra Gud til å slippe byrden og stole på at han tar saken. Han vil dømme rettferdig, selv om det tar tid:

«Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.»
Rom 12:19

Å «gi rom for vreden» betyr at vi viker plassen og slipper Gud til på arenaen, slik som Lot måtte ut av Sodoma før Gud lot det regne ild og svovel.
Paulus skriver om en motstander han møtte i sitt virke:

«Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye ondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger.»
2 Tim 4:14

Paulus valgte å overlate saken til Gud. Hvis Paulus i bitterhet hadde holdt på saken, ville hans tjeneste ha stoppet opp, fordi bitterheten ville hindret Gud i å bruke ham. Men han forsvarte seg gjerne mot uriktige anklager. Å si sannheten om slike anklager er ofte nødvendig, slik at riktig informasjon skal komme frem.

Tilgivelse er et mektig våpen

Når vi følger Guds vei og overlater vonde ting til ham, vil vi se hvordan Gud vender det vonde til noe godt. Kanskje ikke med en gang, men etter hvert. Jeg har sett gang på gang hvordan djevelske angrep i neste omgang har ført til noe godt. Gud står ikke bak de vonde tingene, men han tar den vonde situasjonen og vender den til noe godt (Rom 8:28). At jeg i det hele tatt begynte å skrive om tilgivelse, er et direkte resultat av tøffe tider jeg har opplevd, og som jeg har lært noe gjennom. Hvis vi aldri opplever vanskelige ting, vil vi gå glipp av viktig lærdom. Det er en livslov. Vi ønsker ikke at disse tingene skal skje. Men noen ganger rammes vi av vonde opplevelser, kanskje forårsaket av mennesker som ikke vil oss vel. Så spørs det hvordan vi takler disse tingene. Blir vi bitre på Gud og mennesker, eller tar vi opp kampen mot djevelens angrep med åndelige våpen? Vi må alltid huske at det ikke er mennesket som er vår fiende, men djevelen som inspirerer mennesker til å gjøre oss vondt.

Tilgivelse er et mektig våpen mot djevelen. Han har ingenting å stille opp mot tilgivelse. Men bitterhet er noe han kan bruke til fulle, til å binde i fangenskap, stjele, myrde og ødelegge. Det er nemlig hans program. Jesu program er å sette de plagede i frihet, og gi oss nytt liv.
Hva velger du?

Vi legger ikke ut alle vitnesbyrd eller artikler på internett, men du kan enkelt få tilsendt Bladet Legedom hjem til din postkasse 12 ganger i året, og få med deg alle fremtidige vitnesbyrd:
Ja takk, jeg vil motta Bladet Legedom i min postkasse
Vis mer