Nåde eller lov – Hva velger vi?

Denne artikkelen er hentet fra vårt Magasin - Bladet Legedom

av Solveig Pedersen

«For et spørsmål,» sier du. «Det er klart jeg velger nåden.» Uten Guds nåde ville vi gå fortapt, alle sammen. Når Gud gir oss nåde, betyr det at han gir oss ufortjent gunst, på Jesu bekostning (Rom 3:24). Det vet alle som har opplevd å bli renset i Jesu blod (1 Joh 1:7).

På korset sonet Jesus for våre synder. Bare på dette grunnlaget kan Gud tilgi oss. Nåden har gitt oss et nytt liv. Likevel hender det at vi glemmer hva nåden har gitt oss. Her er et eksempel: Mennesker, uvisst av hvilken grunn, gjør noe ufattelig vondt mot oss. Kanskje setter disse personene ut et vondt rykte om oss, et rykte som det er vanskelig å forsvare seg mot, selv om det er usant. Vi blir såret, skjønner ingenting, og raser overfor Gud: «Hvordan kan du tillate noe slikt? Nå straffer du dem! Hevnen hører jo deg til, ikke sant?»

Sammenblanding av prinsipper

Da vi ble frelst, opplevde vi å motta Guds nåde. Alt det gale vi hadde gjort, ble utslettet med et pennestrøk på grunn av det Jesus hadde gjort da han døde for våre synder og tok straffen på seg. Vi kom inn i nådens dimensjon. Og her har Satan ingen adgang. Han kan ikke lenger anklage oss overfor Gud. Det vil si: Så lenge jeg holder meg innenfor nådens grenser. Nåden har nemlig en betingelse: Vi må også gi nåde til andre, hvis vi selv ønsker nåde.
Den mest kjente beretningen om sammenblanding av nåde og rettferdig dom finner vi i Bibelen, i Matteus evangelium 18:23–35. En tjener skyldte sin konge en hel del penger, «ti tusen talenter». I norske kroner vil det bli mange milliarder kroner. Kongen ba om at han skulle bli kastes i fengsel fordi han ikke kunne betale. Tjeneren ba inderlig om nåde, og hans herre etterga ham gjelden.

Like etter traff mannen en av sine medtjenere, som skyldte ham en liten pengesum, «hundre denarer». Noen få tusen norske kroner. Han tok strupetak på medtjeneren og fikk ham kastet i gjeldsfengsel. Da herren hørte om denne oppførselen, ble han svært bedrøvet. Han ga ordre til at den utakknemlige og utilgivende tjeneren selv skulle settes i gjeldsfengsel og likevel betale det han skyldte.

Denne fortellingen illustrerer hva som skjer når vi selv har fått nåde og likevel ikke vil tilgi det andre har gjort mot oss. Da er vi tilbake i lovens dimensjon, der enhver må svare for sin synd. Vi kommer da selv under samme dom som den personen vi dømmer, fordi vi selv har ting å svare for, om enn ikke akkurat overfor denne personen.

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Og med det målet dere måler opp med, skal det bli målt opp tilbake for dere.»
Mat 7:1–2

Ubegrenset nåde

«Jamen,» sier du, «du aner ikke hva denne personen har gjort mot meg. Det går ikke an bare å tilgi noe slikt. Til og med noen kristenledere sier nå at en ikke skal være så rask med å tilgi.»

Selvfølgelig er det ille at det er blitt gjort noe vondt mot deg eller noen du er glad i. Det bør også påpekes overfor vedkommende som har gjort det, slik at de får muligheten til å gjøre opp. Jesus sa:

«Om din bror synder, så tal ham til rette.»
Luk 17:3

Spørsmålet er hva du gjør med saken. Velger du å hate eller å tilgi? Havner du i bitterhet og en utilgivende holdning, er du i konflikt med nådens prinsipp. En kan ikke be om nåde for seg selv og straff for andre. En må være villig til å gi andre det samme som er blitt en selv til del – nemlig ubegrenset nåde.

Selvsagt er du ikke nødt til å tilgi. Du kan velge å holde på din rett. Men husk at da gir du også djevelen (navnet betyr anklager) rett til å anklage deg overfor Gud: «Se der, Gud! Han vil ikke tilgi det andre har gjort mot ham!

Da kan jeg trekke frem det gale han selv har gjort!»

Husk hva Jesus sa:

«Den av dere som er uten synd, han kaste den første steinen.»
Joh 8:7

Altså: For å kunne anklage andre, må vi selv være ulastelige. Og det er ingen av oss i oss selv, bare i kraft av Jesu frelsesverk. Selvsagt må du, om nødvendig, legge frem de faktiske forhold slik at de kan bli rettet på, men så er det tid for tilgivelse. Og det til og med når man ikke har bedt deg om tilgivelse, og man for eksempel fortsetter å spre løgn om deg.

«Far, forlat dem…»

«Mener du at en skal tilgi når de ikke engang ser at det de har gjort, er galt?» spør du.
Ja, for Jesus gjorde det! Han ba for de menneskene som korsfestet ham, og de innså ikke at de gjorde noe galt:

«Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Luk 23:34

De trodde sikkert at de gjorde Gud en tjeneste. Yppersteprestene dømte han for blasfemi, fordi han hadde kalt seg for Guds Sønn (Joh 10:36).
Diakonen Stefanus forkynte Kristus. Yppersteprestene likte det ikke. Derfor ble han steinet til døde. Men Stefanus ba for sine mordere:

«Herre, tilregn dem ikke denne synd!»
Apg 7:60

Jesus og Stefanus kunne sagt: «Utslett dem; se hva de gjør!» Men de tilga.
Her er Jesu oppskrift på hvordan man skal behandle dem som har vært onde imot oss:

«Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.»
Mark 11:25

Det samme kommer frem i Fadervår:

«Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere.»
Mat 6:12

Ordet «som» betyr: på samme måte som. Altså ber vi om at Gud må behandle oss nøyaktig slik vi behandler andre som har syndet mot oss. Tilgir vi, blir også vi tilgitt. Nekter vi å tilgi, nekter også Gud å gi oss nåde. Og det kan føre til store åndelige konsekvenser. Mange har falt fra Gud på grunn av bitterhet.

«Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.»
Hebr 3:12

Hvorfor skal en da tilgi? Er det ikke så at syndere som ikke søker nåde, bør få sin straff?

Det kan nok stemme. Men saken er den at dette er ikke vårt bord. Det er Guds og eventuelt myndighetenes sak. Vår sak er å tilgi uansett. Det er ikke spørsmål om hvor mye vondt som er gjort – hvor ille det er. Spørsmålet er: Velger du nåde eller rettferdig dom? Du kan ikke velge begge. Velger du nåde for deg selv, må du også tilgi andre. Hvis du velger ikke å tilgi, er dine egne synder under den samme dom. Du kan ikke leve under både nåden og loven.

«Men jeg klarer ikke å tilgi»

Noen ganger kan det være menneskelig umulig å tilgi. Det vonde vi har opplevd er bare for grusomt. Da må vi be Gud om å sette lyset på vårt eget liv. Trenger jeg nåde? Svaret er: Jeg er fortapt uten Guds nåde. Når vi ser vår egen fortapte stilling uten Gud, blir det kanskje litt lettere å tilgi andre. Og selv om vi ikke er følelsesmessig i stand til å tilgi, kan og bør vi velge å tilgi, også for vår egen del. Når vi velger å tilgi, selv om det fortsatt gjør vondt, da kan Gud slippe til med indre helbredelse. Og da frigjør vi også Guds hender til å handle med de menneskene som har syndet mot oss.

Jesus sa:

«Velsign dem som forbanner dere, og be for dem som taler ille om dere.»
Luk 6:28

«Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.»
Mat 5:39

Paulus sa:

«Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke!»
Rom 12:14

Peter spurte en gang Jesus om det var nok å tilgi en og samme person sju ganger. Jesus svarte at tilgivelsen skulle være ubegrenset: «…sytti ganger sju» (Mat 18:21–22).

Når vi lever i tilgivelsen, kan Guds Ånd komme til i vårt liv og gjøre under med oss, og med andre gjennom oss. Kanskje er det nettopp dette som i noen tilfeller mangler for at et menneske skal oppleve å bli helbredet? Bitterhet og hat hindrer noen ganger Guds helbredende kraft i å flyte. Be Gud om å vise deg de områder i ditt liv hvor du ikke har tilgitt andre, og velg så å tilgi. Gi slipp på din rett til å være hatsk og bitter. Da får Gud slippe til med sin kraft. Du har ingenting å tape, og alt å vinne, ved å tilgi uten betingelser.

Gud virker i nådens dimensjon

Jesus sa i sin programerklæring at han var kommet for å «…forkynne et nådens år fra Herren» (Luk 4:19). Altså: Han vil virke der nåden slipper til. Med Jesu inntreden på arenaen og hans frelsesverk ved sin stedfortredende død, startet en ny epoke:

«For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.»
Joh 1:17

Der nådens og tilgivelsens evangelium får innpass, der vil vekkelsen gå frem. Jeg registrerer med uro et hardere klima i enkelte kristne kretser. Noen opptrer som om de er ute etter en skalp i beltet, ved å «ta» syndere. De opptrer som politi eller som aktor i en rett. De raserer nåden, og tilgivelse er for dem nærmest et fy-ord. «Du må ikke tro det er så lett,» sier de til den angrende synder som ber om å få noen dråper fra nådens bord.

«Forbrytere skal ha sin straff,» sies det. Og med rette, hvis det er nødvendig. Hvor ville samfunnet gå uten lov og orden? Det er ikke det jeg sikter til her. Det er når en nekter mennesker tilgivelse i Guds forstand, at det blir galt. En nekter dem den gjenopprettelse Jesus kan gi. Kristne ledere som er fattige på tilgivelse og gjenopprettelse, fører folket vill. Vi får et hardt åndelig miljø, som ikke-kristne føler seg frastøtt av: «Hva vil de da tenke om meg, syndig som jeg er?» vil deres reaksjon være. Fariseerånd og dømmesyke får råde, ekte sjelesørgere blir mangelvare, og vekkelsen blir bare et minne fra fjerne tider. Vi har ikke råd til å la være å gi nåde! La deg ikke påvirke av folk som bare har dråper av nåde å gi! Ditt gudsforhold vil ta skade av det. Følg heller Jesu eksempel, for han er «…full av nåde og sannhet» (Joh 1:14). Han er sjenerøs med nåden for den som omvender seg. Paulus sier:

«Men der synden ble stor, ble nåden enda større.»
Rom 5:20

Peter fornektet Jesus tre ganger (Mat 26:75). Han angret bittert, og Jesus ga ham nåde og en stor oppgave i Guds rike (Joh 21:15–17).

Vi er alle i samme situasjon overfor Gud; vi trenger nåde. Vi har ikke rett til å kreve noe av Gud uansett, alt er av nåde. Da kan vi ikke nekte andre det vi selv har så desperat behov for, nemlig tilgivelse.

Ett av ordene for tilgivelse på Bibelens grunnspråk betyr «å sende bort», «la noen fare», «ettergi». Tanken bak er at når Gud tilgir, setter han oss fri fra skyld og straff, og sender oss av sted som frie mennesker.

«Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.» Sal 103:12

Gud sender synden vestover og den tilgitte synder østover. Fra Guds side vil den som har fått tilgivelse aldri igjen møte sin synd. Gud fjerner synden fra jordens overflate og senker den i havets dyp, for aldri mer å se den igjen. Han har lovet å «kaste alle deres synder i havets dyp» (Mik 7:19).

Vi legger ikke ut alle vitnesbyrd eller artikler på internett, men du kan enkelt få tilsendt Bladet Legedom hjem til din postkasse 12 ganger i året, og få med deg alle fremtidige vitnesbyrd:
Ja takk, jeg vil motta Bladet Legedom i min postkasse
Vis mer