Kraften som mange kirker ikke vil ha

Vi kan kalle kristendommen for en kraftreligion.

Kristendommen er bygd på under, tegn og mirakler. Tar man bort den guddommelige siden i den, er det ingenting igjen, bare luft og tomme ord.
Et kjerneord i Bibelen er ordet kraft. Her står det om «Guds kraft» (Mat 22:29), «Åndens kraft» (Luk 4:14), «kraft fra det høye» (Luk 24:49), «den kommende verdens krefter» (Hebr 6:5) og så videre. I Bibelen er Guds kraft like viktig som oljen i bilmotoren. Uten den stopper alt opp. Det går i stå. Bibelen er boken som forteller om Guds kraft. Det har dessverre ikke alle forstått. Mange vil kun ha teologi og dogmer på det teoretiske plan. Da er de fornøyde! Når det blir snakk om å søke etter Guds kraft, blir det motstand, for budskapet om Guds kraft utfordrer vantro og tvil, sløvhet, kjødelighet og synd. Satan hater kraft. Demonene satte i et skrik når Messias, den salvede, kom for nær (Mat 8:28–29; Luk 4:41). Djevelens autoritet blir da truet. Derfor hater han helbredelsespredikanter spesielt, for når det skjer mirakler, blir Guds kraft utløst (Luk 6:19).

Når vi blir frelst, er det en demonstrasjon av Guds kraft på det usynlige området. Paulus slår fast:

«For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først, så for greker.»
Rom 1:16

Frelsen er en maktdemonstrasjon på det usynlige området:

«Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.»
Kol1:13

Bibelen kaller Jesus for «Kristus, Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1:24). Her er det plass for både lære/dogmer («visdom») og dogmene satt ut i livet – «kraftige gjerninger» (Apg 2:22). Hold deg borte fra kirker som ikke forkynner og praktiserer begge delene. Jesus advarte mot saddukeerne fordi de ikke trodde på Guds kraft: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.» (Mat 22:29) Paulus advarte mot en retning som hadde «skinn av gudsfrykt, men fornektet dens kraft. Slike skal du vende deg ifra.» (2 Tim 3:5)

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og LIVET» (=kraften). «Guds rike består ikke i ord, men i kraft.» (1 Kor 4:20) Paulus slår fast at forkynnelsen skal etterfølges av kraftige gjerninger: «For vårt evangelium kom ikke bare i ord, men også i kraft og Den Hellige Ånd.» (1 Tess 1:5. Se også 1 Kor 2:3–5)
Apostlene praktiserte en sunn balanse mellom læren og kraften. Det kan vi lese om i Markus 16:20: «Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med.» For Paulus var proklamasjonen av det fulle evangeliet et mål i seg selv, hvor lære og praksis gikk hånd i hånd:

«For jeg vil ikke tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria.»
Rom 16:18–19

Overalt praktiserte han forkynnelse med medfølgende tegn og under.
Vi trenger både læren/dogmatikken og kraften. Den ene uten den andre skaper skjevhet – enten svermeri eller død rett-troenhet uten liv, entusiasme og opplevelser. La oss bruke et bilde: Lokomotivet (Den Hellige Ånd) med sin kraft trenger skinner (læren) for å komme seg frem. I Bibelen er disse to alltid koblet sammen. Skiller man disse to, ender man enten i den ene eller den andre grøften.

Paulus la vekt på Åndens kraft i sitt liv og tjeneste:

«Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse.»
Fil 3:20

Det samme gjorde Peter:

«Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir.»
1 Pet 4:11